x's & o's.

Det er som å være i et kjærlighetsforhold til kroppen sin. Et dårlig et. En skikkelig jævlig dårlig forening av to personligheter som ikke klarer å fungere sammen. Jeg prøver å forstå. Prøver å finne ut hva hun ønsker og mener, hva hun vil ha og ikke ha. Men det er så utrolig vanskelig og hun gir meg ikke hint engang, bare sukker oppgitt og fortsetter i det samme dårlige humøret som hun har holdt gående hele høsten. Så er det nå man vil gi opp. "Call it quit". Men vet du hva? Det går ikke. Ikke når du sitter fast, "stuck on you" eller nei; det er her vi bruker det fantastiske uttrykket som har blitt mer og mer reelt for meg; "fanget i sin egen kropp". Oisann da, lite kjekt det. I et virkelig forhold, hvor man har grodd sammen etter årenesløp og ikke går fra hverandre på grunn av dette; hva gjør man da? Fortsetter i det stille, prøver å ikke klage og aksepterer at livet aldri kommer til å bli optimalt? At man aldri får møte Den Store Kjærligheten og Forelskelsen igjen?

Det er det jeg er redd for. At jeg aldri få lov til å møte Livet igjen.

Et ønske om et hi.

Jeg kjente de varme føttene og prøvde å fokusere på det, men kulden kom strømmende på. Et hull, en glipe, en sprekk. Krystaller begynte å sette seg på nesetippen som stakk over dynen. Nei, det måtte være et vindu. Var det blitt vinter så raskt? Så brått, uten forvarselsbrev i posten? Jeg måtte bytte seng. Der var det verre, kaldere og føttene hadde ikke tusslet etter. Hørte dem ute i gangen, men de var så treige. "Gå raskere da!" Jeg ble servert et pledd. Her kunne ingen dyne komme til unnsetning. Vannet bet, skrapte og frosset til is på vei ned røret. Nå ynker kroppen seg; vinkler seg i diverse formasjoner. Det har trengt inn nå og de ti dynene som jeg så gjerne skulle hatt pakket rundt meg er ikke her. Dyrene må dra nå. I hi. Alle de som ikke liker kulden, som synes det blir ubehagelig. De vet om en plass hvor de kan holde seg varme og uberørte. De blir aldri kalde, slik som jeg.