Rock Paper Scissors

Hadde voldsomt lyst til å ha et "før og etter" innlegg. Det er sånt som man får lyst til en gang i blant og nå er det min tur. Jeg snakker ufyselig mye om sykdommen min. Venefloner, metotreksat, injeksjoner, cvk, blodprøver, CT-skanning, avf-prøver(dere må unnskylde min ikke tilstedeværende skyhet!), og selvfølgelig operasjoner og arr.
Det siste året av mitt liv har vært fylt til randen av disse tingene. Men også med super-støtte fra familie, venner og nå eks-kjæreste.

Men alt virker så utrolig fjernt. Den syke, men sterke jenten som alle snakker om, kjenner jeg meg nesten ikke igjen i. Jeg er ikke syk lengre, jeg har bare pose på magen. Hjernen har fortrengt de fleste minnene, og jeg må lese i dagboken for å gjennoppleve det meste. Jeg er mindre sterk nå; gråter og skjelver i buksene av hverdagslige problemer. Jeg tror til og med at man kan se det på meg, kjenne det på oppførsel og denne "auraen" som så mange føle-damer(spirituelle mennesker) snakker om.

Sjekk det ut a'!

FØR:

og ETTER:


Tror definitivt jeg har blitt litt soft. Skal melde meg opp til manndomsprøve eller noe, få dette beinet tilbake i nesa igjen.

Lets burn the paper black and write with white ink.

For akkurat en måned siden idag, skrev jeg dette innlegget, men jeg var for sårbar til å kunne poste det. Idag er jeg sterkere.

-Store omveltninger i livet igjen. "Er det ikke det ene så er det det andre". Å skulle gå fra alt til ingenting, ta en avgjørelse som det, går man ikke fra uten å tømme tårekanalene. Støtte fra A til Å har vært avgjørende å ha det siste året, og kanskje det var det som var oppgaven til nettopp dette forholdet. Mennesker kommer inn i livet og forsvinner ut av det igjen, men aldri uten å etterlate noe eller uten å ha gjort en forskjell. I dette tilfellet en veldig stor. Jeg kommer alltid til å ta vare på og gjemme de fine studene langt inne, men nå er det på tide å pakke sammen flyttelasset igjen.

Jeg har gitt meg selv en uke. Det har vært o.k.('oll correct) å henge igjen i fortiden, tenke grenseløst og samle sammen erfaringen som jeg synes jeg burde ta med meg videre. Nå er det gjort og uken er over idag. Nå.

Tiden fremover blir umåtelig spenningsfylt. Jeg er i søknadsprossen hos et møbeltapetseringsfirma i Bergen hvor jeg håper å få lærlingeplass.

Som en selvfølge og effekt av bruddet flytter jeg også ut av min næværende bopel. Jeg ønsker å finne en liten fin plass til meg selv, så jeg kan fråtse i mitt eget ego. Det er viktig det. Etter et sivilstatus skifte.-

Youth Knows No Pain.

Der skjer masse nå for tiden. Energien bobler i kroppen og det er skjeldent jeg ikke er ute og farter.
Nå er jeg pakket og klar for å dra opp til Hovden i noen dager med min kjære og hans brødre++.
Den nye badedrakten er med i baggen(og godt med stomiutstyr!), så nå tror jeg søren meg at jeg skal prøve å hoppe i vannet for første gang siden operasjonen! Som vannmannen jeg er gleder jeg meg grenseløst!
Katten min, Siam, merker godt at jeg snart skal ut og reise. Han er som regel veldig oppmerksomhetssyk det siste halve døgnet før jeg drar avsted. Se så kjekk han er!;

PSPSPS! Hvis du ikke har fått med deg Lykke Li sitt andre album fra 2010, så MÅ du unne ørene dine det NÅ! Jeg skal på hennes konsert på Rockefeller i slutten av måneden, og kroppen klare nesten ikke vente med å skulle svinge seg til "Love of out Lust", "I follow Rivers" og "Get Some"!!

Full rulle igjen

Nå er det lenge siden jeg har skrevet, og det med god grunn. Jeg leste nettopp det siste innlegget her på bloggen og det slo meg virkelig hardt i ansiktet hvor mye som har skjedd siden. Jeg skrev det dagen før min Far hev seg i bilen, kjørte opp til Bergen sent på kvelden og tok meg med til Stavanger neste dag. Siden 1. desember har jeg vært inn og ut av sykehuset her i Stavanger, og jeg har til slut endt opp med stomi aka utlagttarm/pose på magen. Nå vet jeg ikke hvem som skulle ha interesse for å lese dette(jeg skriver kun på denne bloggen for min egen skyld), men jeg må gjøre en ting klart; denne operasjonen er det beste som har skjedd meg siden jeg fikk diagnosen Morbus Crohn i 2004. Endelig er den delen av tarmen min som er betent "ute av drift". Jeg kan for første gang på lenge komme meg ut av sengen om morgenen uten å ha tatt smertestillende! Jeg kan skrive i lange ramser om hvor mange plager jeg er blitt kvitt med denne løsningen, men det viktigste å få frem er; stomien er en god ting, vi er blitt venner. Jeg er ikke flau over den, men føler heller at jeg har fått en ny actionfigur. Bare at denne er det ikke alle som har lyst til å se/leke med:p Herlighet, jeg skal endelig få kunne leve igjen. Jeg skal kunne syte over små hverdagslige ting slik som alle andre rundt meg. Jeg gleder meg til å kunne gråte til kjæresten over tullete ting som sjalusi eller fordi kjolen ikke sitter så fint som jeg vil ha den til, istedenfor at det skal være over skyldsfølelse for å være syk hele tiden og ikke ha energi til å være "den optimale meg". Jeg våkner opp om morgenen og smiler hver gang jeg kan ligge der og svare på Carl sitt spørsmål om jeg har det bra med;" Jo, idag er alt bra." Ingen magesmerter, hodepine, kvalmhet, muskelømhet, leddsmerter, slapphet eller bare den der generelle følelsen av at noe er galt med kroppen.

Faen heller Livet, her kommer jeg igjen og ingen av oss skal komme oss ubemerket ifra dette!

x's & o's.

Det er som å være i et kjærlighetsforhold til kroppen sin. Et dårlig et. En skikkelig jævlig dårlig forening av to personligheter som ikke klarer å fungere sammen. Jeg prøver å forstå. Prøver å finne ut hva hun ønsker og mener, hva hun vil ha og ikke ha. Men det er så utrolig vanskelig og hun gir meg ikke hint engang, bare sukker oppgitt og fortsetter i det samme dårlige humøret som hun har holdt gående hele høsten. Så er det nå man vil gi opp. "Call it quit". Men vet du hva? Det går ikke. Ikke når du sitter fast, "stuck on you" eller nei; det er her vi bruker det fantastiske uttrykket som har blitt mer og mer reelt for meg; "fanget i sin egen kropp". Oisann da, lite kjekt det. I et virkelig forhold, hvor man har grodd sammen etter årenesløp og ikke går fra hverandre på grunn av dette; hva gjør man da? Fortsetter i det stille, prøver å ikke klage og aksepterer at livet aldri kommer til å bli optimalt? At man aldri får møte Den Store Kjærligheten og Forelskelsen igjen?

Det er det jeg er redd for. At jeg aldri få lov til å møte Livet igjen.

Et ønske om et hi.

Jeg kjente de varme føttene og prøvde å fokusere på det, men kulden kom strømmende på. Et hull, en glipe, en sprekk. Krystaller begynte å sette seg på nesetippen som stakk over dynen. Nei, det måtte være et vindu. Var det blitt vinter så raskt? Så brått, uten forvarselsbrev i posten? Jeg måtte bytte seng. Der var det verre, kaldere og føttene hadde ikke tusslet etter. Hørte dem ute i gangen, men de var så treige. "Gå raskere da!" Jeg ble servert et pledd. Her kunne ingen dyne komme til unnsetning. Vannet bet, skrapte og frosset til is på vei ned røret. Nå ynker kroppen seg; vinkler seg i diverse formasjoner. Det har trengt inn nå og de ti dynene som jeg så gjerne skulle hatt pakket rundt meg er ikke her. Dyrene må dra nå. I hi. Alle de som ikke liker kulden, som synes det blir ubehagelig. De vet om en plass hvor de kan holde seg varme og uberørte. De blir aldri kalde, slik som jeg.

Tilbake til gamle (kaffe)trakter

Ok, hadde ikke tenkt å informere om ENDA et sykehusopphold(kan bli litt for mye "whine,whine, eg ligge på sykehuset og e et sykt menneske, whine, whine"), men nå har det vist seg at jeg ble her en ukes tid. Følte for å blogge litt ettersom jeg har all verdens tid til den slags ting og føler dermed ikke for å legge skjul på sykdom og den slags lite hyggelige ting. Har i samme slengen bare lyst til å pøse utpå at hvis noen har noen spørsmål rundt sykdommen, så send gjerne en meldig på mobilen eller face,(eller ring for den saksskyld, for jeg kjeder meg noe ENORMT her oppe!). Jeg er ganske åpen om alt, og synes det er SÅÅÅ mye bedre når folk spør istedenfor at man trenge å gå runt og lure på og lage egne konklusjoner om hva dette egentlig dreier seg om. Hadde uheldige opplevelser på ungdomsskolen av at flere tolket og antok sykdommen som anoreksia; ikke kult. Setter pris på kontakt om det selvfølgelig skulle være om annet enn sykdommen og; er deilig å bare høre historier om hva andre bedriver på i hverdagen "uten for murene". Høhø.

Nå ligger jeg altså på Haukeland atter en gang. Har innrettet meg på Hudavdelingen denne gangen ettersom jeg har pådratt meg noen herlige, nydelige, for ikke å glemme fantastiske, sår i sammenheng med dårlig immunforsvar. På grunn av dette får jeg oppleve en hver fjortiss sin drøm; bade i rosa vann og når jeg hopper ut av badekaret er jeg ferdig selvbrunt! Plastic fantastic og alt det der får meg til å se ut som en Barbie fra livet og ned. JIPPI! Tok noen snaisne bilder for å vise mirakelet;

Ok, jeg må innrømme at det faktisk er ganske gøy å plaske rundt i rosa vann. ROSA liksom!

Som sagt; veldig lettvindt og raskt resultat. Anbefales på det varmeste til alle som lengter etter den "eksta gløden" eller de som eventuelt er ute etter å matche interiøret, som flott er illustrert på dette bildet.

Ellers kan jeg fint informere om at Biola er blitt min nye bestevenn. Magen tåler ikke så mye for dagen(venter på ny behandling for sykdommen, så da må jeg først bli verre) og sårene i spiserøret har gjort en gjesteopptreden, så nøytral gamlemor-Biola er det som glir ned multiple ganger til dagen. Men "hei kor det går"! I morgen skal jeg inn til gastroskopi(slange med kamera ned i halsen) og har satset store summer på at jeg får behandlingen med en gang når de får sett de storslåtte sårene mine. Etter det vil jeg hjem. Etter det SKAL jeg hjem. Susanne, det alle kjæreste jeg har, kommer hjem til Tordenskjoldsgate 63 førstkommende helgen og jeg setter all min tillit til at legene skal få meg i storform for å kunne (mindre tilfeldig) møte på min søster. Kjæresten og resten av familien er selvfølgelig også sårt savnet. Alle sammen skal klemmes på, kysses på og glanes på. Søvn blir fraskrevet og ikke tiltrengt.