Et ønske om et hi.

Jeg kjente de varme føttene og prøvde å fokusere på det, men kulden kom strømmende på. Et hull, en glipe, en sprekk. Krystaller begynte å sette seg på nesetippen som stakk over dynen. Nei, det måtte være et vindu. Var det blitt vinter så raskt? Så brått, uten forvarselsbrev i posten? Jeg måtte bytte seng. Der var det verre, kaldere og føttene hadde ikke tusslet etter. Hørte dem ute i gangen, men de var så treige. "Gå raskere da!" Jeg ble servert et pledd. Her kunne ingen dyne komme til unnsetning. Vannet bet, skrapte og frosset til is på vei ned røret. Nå ynker kroppen seg; vinkler seg i diverse formasjoner. Det har trengt inn nå og de ti dynene som jeg så gjerne skulle hatt pakket rundt meg er ikke her. Dyrene må dra nå. I hi. Alle de som ikke liker kulden, som synes det blir ubehagelig. De vet om en plass hvor de kan holde seg varme og uberørte. De blir aldri kalde, slik som jeg.