x's & o's.

Det er som å være i et kjærlighetsforhold til kroppen sin. Et dårlig et. En skikkelig jævlig dårlig forening av to personligheter som ikke klarer å fungere sammen. Jeg prøver å forstå. Prøver å finne ut hva hun ønsker og mener, hva hun vil ha og ikke ha. Men det er så utrolig vanskelig og hun gir meg ikke hint engang, bare sukker oppgitt og fortsetter i det samme dårlige humøret som hun har holdt gående hele høsten. Så er det nå man vil gi opp. "Call it quit". Men vet du hva? Det går ikke. Ikke når du sitter fast, "stuck on you" eller nei; det er her vi bruker det fantastiske uttrykket som har blitt mer og mer reelt for meg; "fanget i sin egen kropp". Oisann da, lite kjekt det. I et virkelig forhold, hvor man har grodd sammen etter årenesløp og ikke går fra hverandre på grunn av dette; hva gjør man da? Fortsetter i det stille, prøver å ikke klage og aksepterer at livet aldri kommer til å bli optimalt? At man aldri får møte Den Store Kjærligheten og Forelskelsen igjen?

Det er det jeg er redd for. At jeg aldri få lov til å møte Livet igjen.

Et ønske om et hi.

Jeg kjente de varme føttene og prøvde å fokusere på det, men kulden kom strømmende på. Et hull, en glipe, en sprekk. Krystaller begynte å sette seg på nesetippen som stakk over dynen. Nei, det måtte være et vindu. Var det blitt vinter så raskt? Så brått, uten forvarselsbrev i posten? Jeg måtte bytte seng. Der var det verre, kaldere og føttene hadde ikke tusslet etter. Hørte dem ute i gangen, men de var så treige. "Gå raskere da!" Jeg ble servert et pledd. Her kunne ingen dyne komme til unnsetning. Vannet bet, skrapte og frosset til is på vei ned røret. Nå ynker kroppen seg; vinkler seg i diverse formasjoner. Det har trengt inn nå og de ti dynene som jeg så gjerne skulle hatt pakket rundt meg er ikke her. Dyrene må dra nå. I hi. Alle de som ikke liker kulden, som synes det blir ubehagelig. De vet om en plass hvor de kan holde seg varme og uberørte. De blir aldri kalde, slik som jeg.

Tilbake til gamle (kaffe)trakter

Ok, hadde ikke tenkt å informere om ENDA et sykehusopphold(kan bli litt for mye "whine,whine, eg ligge på sykehuset og e et sykt menneske, whine, whine"), men nå har det vist seg at jeg ble her en ukes tid. Følte for å blogge litt ettersom jeg har all verdens tid til den slags ting og føler dermed ikke for å legge skjul på sykdom og den slags lite hyggelige ting. Har i samme slengen bare lyst til å pøse utpå at hvis noen har noen spørsmål rundt sykdommen, så send gjerne en meldig på mobilen eller face,(eller ring for den saksskyld, for jeg kjeder meg noe ENORMT her oppe!). Jeg er ganske åpen om alt, og synes det er SÅÅÅ mye bedre når folk spør istedenfor at man trenge å gå runt og lure på og lage egne konklusjoner om hva dette egentlig dreier seg om. Hadde uheldige opplevelser på ungdomsskolen av at flere tolket og antok sykdommen som anoreksia; ikke kult. Setter pris på kontakt om det selvfølgelig skulle være om annet enn sykdommen og; er deilig å bare høre historier om hva andre bedriver på i hverdagen "uten for murene". Høhø.

Nå ligger jeg altså på Haukeland atter en gang. Har innrettet meg på Hudavdelingen denne gangen ettersom jeg har pådratt meg noen herlige, nydelige, for ikke å glemme fantastiske, sår i sammenheng med dårlig immunforsvar. På grunn av dette får jeg oppleve en hver fjortiss sin drøm; bade i rosa vann og når jeg hopper ut av badekaret er jeg ferdig selvbrunt! Plastic fantastic og alt det der får meg til å se ut som en Barbie fra livet og ned. JIPPI! Tok noen snaisne bilder for å vise mirakelet;

Ok, jeg må innrømme at det faktisk er ganske gøy å plaske rundt i rosa vann. ROSA liksom!

Som sagt; veldig lettvindt og raskt resultat. Anbefales på det varmeste til alle som lengter etter den "eksta gløden" eller de som eventuelt er ute etter å matche interiøret, som flott er illustrert på dette bildet.

Ellers kan jeg fint informere om at Biola er blitt min nye bestevenn. Magen tåler ikke så mye for dagen(venter på ny behandling for sykdommen, så da må jeg først bli verre) og sårene i spiserøret har gjort en gjesteopptreden, så nøytral gamlemor-Biola er det som glir ned multiple ganger til dagen. Men "hei kor det går"! I morgen skal jeg inn til gastroskopi(slange med kamera ned i halsen) og har satset store summer på at jeg får behandlingen med en gang når de får sett de storslåtte sårene mine. Etter det vil jeg hjem. Etter det SKAL jeg hjem. Susanne, det alle kjæreste jeg har, kommer hjem til Tordenskjoldsgate 63 førstkommende helgen og jeg setter all min tillit til at legene skal få meg i storform for å kunne (mindre tilfeldig) møte på min søster. Kjæresten og resten av familien er selvfølgelig også sårt savnet. Alle sammen skal klemmes på, kysses på og glanes på. Søvn blir fraskrevet og ikke tiltrengt.

It can't rain all the time - quote Eric Draven

Dagene er blitt ganske lange. De inneholder masse film, musikk oppdagelser, halvhjertede forsøk på å underholde meg selv med vulgære og grove vitser eller ved å gjøre et merkelig krumspring på vei til butikken, min daglige utflukt. Blir masse tenking også, på ting som jeg gleder meg til å gjør når jeg blir bedre/frisk/opplagt. Altfor masse tenking.

Jeg vil ikke gjør dette inn til en sutre blogg, men det er tungt. Det er jo det, og det må ut. Merker at jeg blir mer og mer irritert nå for tiden. På folk som klager på innleveringer, sutrer over lærere og forelesere som ikke holder mål. Utakknemmelige mennesker som ikke har innsikt nok til å forstå hvor heldige de er som kan ta undannelsen som en selvfølge. Det at kroppen hver dag vil fungere knirkefritt, dagen vil alltid gå som planlagt og man er i stand til å gjør det en ser frem til.

Jeg satt og sydde sammen fødselsbamsen min igår. Som jeg indikerer er den en bamse jeg har hatt siden mitt første sykehusbesøk og hun har vært med meg hver gang siden. Det er kun via gamle bilder jeg kan si at jeg husker den gang hun var en sterk gul farge, den gang blondene hadde klare rosa broderier og de ti garnhårstråene på toppen var silkemyke og skjærende hvite. Nå er hun mer grå enn noe annet og har to farger på seg; den gule tråden som mor har brukt til å holde henne sammen med og den lyselilla som jeg nylig tok innkjøp av. Stoffet hennes er sydd i så mange ganger at nå strekker det ikke til lenger. Imorgen skal jeg ut og kjøpe noen nye blonder til henne. Helst noen rosa.

Regn i Bergen og regn i Stavanger er ikke det samme.

Våknet kl.9 idag, stod opp kl.10 fordi jeg først da kom på at jeg hadde sett meg nødt til å vaske omtrent hele leiligheten på 3 timer + få orden på meg selv. Jeg var til DE grader et vrak ettersom jeg hadde informert ca 20-30 stk om visning(naive lille jeg trodde at alle kom til å møte opp), og holdt på å få magen vrengt inn/ut. Heldigvis er dagen omme nå, og vi hadde kun 6 stk fine folk på besøk(-1, hun var ikke en så fin person, bare irriterende)

Men nå er det ikke plassmangel og kaos som gir meg hodebry, derimot ordet "dessverre". Gruer meg så forferdelig. Har allerede begynt å komponere en mild melding som skal sendes til dem som ikke får tilbud om rommet. Men igjen, først skal jo den heldige vinneren informeres og godta rommet. Den fæle dødsmeldingen skal først sendes i etterkant.

Ellers hadde jeg nettopp et par nydelige døgn hjemme. Stavanger var seg selv. Vill, vakker og våt. Som velkomstkomité ga Jacob meg en hurtigtog-klem(re. Den lille klemmeboken) hvor balansen måtte ut og kjøre en tur. Alle tre kvelder fikk Mor hele huset til lukte som i eventyrbøker og hun har sendt med meg provianter til flere dager. Far brukte tiden til å smile så bredt, ofte og lenge at jeg begynte å lure på om han har gått på Smile-akademi for å unngå trøtt-og sårhet i smilebåndene. Siam var den mest trofaste katten noen gang og lot seg ikke plage når jeg gjentatte ganger sparket til ham om natten. Ine fant veien til Bøker&Børst for å minne meg på LMF-turen som går til Trysil neste torsdag, og hun fikk meg til å glede meg som en narkis til neste skudd. Jacob, Carl og jeg fikk alle sammen varme drikker, og stavte oss frem til ord som pung-e-n-e-s og u-mykt. De mente man kan skrive opp ned. "Det går selvfølgelig ikke ann", forklarte jeg.

Imorgen skal jeg ringe og purre på legen. Og så vil jeg gå i hobbybutikk og kjøpe lim, fargekartong og konvolutter. Jeg savner å lage kort, så pass opp!

Noen ganger føler jeg at han kunne beskyttet meg mot hva som helst.

Vet at det er dårlig bilde, men herregud, det var jeg som var ute og reiste liksom.

Fineste lillebror.

Woho. Har funnet ut hvordan å forstørre bildene til innleggene, måtte bare utdanne meg til rakettforsker først. Har ikke funnet ut hvordan man gjør det uten å cræppe til kvaliteten da...

Home alone 1

Sheeet. Har kalt dette rommet for det mitt nye hjemme siden mandag denne uken og har fremdeles ikke tilbrakt en natt alene her. Ikveld kommer prøvelsen. Tror jeg skal pølje på med flere kopper te, ha rommet kun opplyst av stearin og lese i "Den glemte hagen" til jeg sovner med nesen mellom sidene. Godt mulig at jeg skeier helt ut og kjøpe meg noe sukkerholdig etter en hel uke med billig og sunn mat(fordi sukker visst nok skal være unødvendig i kostholdet?!?!)

Har ellers forelsket meg i skråvinduet mitt, og jeg håper så inderliginderliginderlig at det kommer til å regne i natt. Noe av det fineste jeg vet er dråper som faller på glass. Store, små, bløtt og tungt, lett og kvasst. Etter 5 år i kjeller hvor man ikke hører vind, regn eller torden, har skråvinduet blitt min nye obsession. Gi skråvinduer til folket!

Picture perfect

Guri malla jeg har blitt glad i rommet mitt her i Nygårdsgaten 29. Her finner man fine ting som bla. det argentinske paret jeg bor med; de snakker og ler til langt på natt via skyp med venner og familie i hjemlandet. Værfenomener som at det bare begynner å regne når du faktisk har glemt paraply og poncho er noe jeg bare ler og smiler av. Jeg har fått vane for å stå opp midt på natten og koke en kopp te, bare for å sitte ute i stuen (der alt ser ut til å være stjålet fra et dødsbo) og nyte alt som dette flyttet innebærer. Til unge Camilla, som alltid så frem til det eventyret som gjemmer seg i det å flytte hjemme fra; ventingen var definitvt verdt det!

Jag vet vem jag är när jag är hos dig

Jeg sitter på rommet mitt i Bergen. Mitt helt eget. Det lukter av maling og nylig påtente væker. DenFørsteFrokosten består av melon yoghurt, axa multi crush og banana med melk og brennesle te ved siden av. Jeg hører på nydelige Melissa Horn, med bakgrunnsstøy fra Bergens trafikk som oser gjennom vinduet. Carl har kysset meg god morgen og dratt til sin leilighet for å holde visning kl. 9 om morgen(!) Førstkommende mandag skal jeg møte opp ved Norges Lærer Akademi for å starte en fireårig utdannelse, som har utkom av kompetanse til å stå foran elever fra 5.-10. trinn.

Ting ser virkelig ikke så dårlig ut nå for tiden!

Er kjempe fornøyd med innredningen! Skal legge ut noen andre, finere bilder senere,
men nå skal jeg på orientering!

Sånne skåler som dette er det utrolig koselig å spise av;
finner et vakkert dansende barokk par i brunnen <3