Dagene er blitt ganske lange. De inneholder masse film, musikk oppdagelser, halvhjertede forsøk på å underholde meg selv med vulgære og grove vitser eller ved å gjøre et merkelig krumspring på vei til butikken, min daglige utflukt. Blir masse tenking også, på ting som jeg gleder meg til å gjør når jeg blir bedre/frisk/opplagt. Altfor masse tenking.
Jeg vil ikke gjør dette inn til en sutre blogg, men det er tungt. Det er jo det, og det må ut. Merker at jeg blir mer og mer irritert nå for tiden. På folk som klager på innleveringer, sutrer over lærere og forelesere som ikke holder mål. Utakknemmelige mennesker som ikke har innsikt nok til å forstå hvor heldige de er som kan ta undannelsen som en selvfølge. Det at kroppen hver dag vil fungere knirkefritt, dagen vil alltid gå som planlagt og man er i stand til å gjør det en ser frem til.
Jeg satt og sydde sammen fødselsbamsen min igår. Som jeg indikerer er den en bamse jeg har hatt siden mitt første sykehusbesøk og hun har vært med meg hver gang siden. Det er kun via gamle bilder jeg kan si at jeg husker den gang hun var en sterk gul farge, den gang blondene hadde klare rosa broderier og de ti garnhårstråene på toppen var silkemyke og skjærende hvite. Nå er hun mer grå enn noe annet og har to farger på seg; den gule tråden som mor har brukt til å holde henne sammen med og den lyselilla som jeg nylig tok innkjøp av. Stoffet hennes er sydd i så mange ganger at nå strekker det ikke til lenger. Imorgen skal jeg ut og kjøpe noen nye blonder til henne. Helst noen rosa.
Håper du snart blir bedre!
SvarSlett